The piece that I wrote for yesterday's Dagbladet caused quite a reaction.  That was to be expected.  Other than a few interesting hate e-mails, the response has been positive.  The comments on Dagbladet have been constructive and informative.  I was contacted by NRK radio to do an interview, and would've attempted to do it in Norwegian as I believe passionately in the power of discussion and debate in a free society. I had to remember that I've only been learning Norwegian for a year!

If I had more skill in Norwegian, I would glady take on some of the more hateful and generally racist things that have been emanating from the Frp.  It stings when you have worked very hard to be in a place, to learn a new language and to pay taxes, and a portion of the population tells you we don't want you here.

Some of the (many) e-mails I've received have told such heart-breaking stories about experiences with Norwegian bureaucracy that my experience pales in comparison.  Immigrants with advanced degrees who cannot find work.  Dis-jointed families waiting for visas.  Norwegians citizens with foreign spouses who gave up and moved out of Norway.  My spouse and Norwegian family are very good people who I love and care for very much, and for that reason, we choose to make our home in Norway. 

There has been some general comment that I was too harsh and perhaps disrespective to Norwegians.  If I would've had more space, I would gladly extoll the virtues of socialized medicine and retirement, two areas that have reached crisis stage in my country.  However, there have been some days this last year that moving back to the US seemed like the only option, and we questioned why it was so difficult to assimilate here.  I've lived for extensive periods in many other countries, but some Norwegians have made assimilation nearly impossible.  Once again, I'm from the United States.  Imagine the difficulties for Africans or Asians who try to assimilate in Norway.  There is no voice for them.

The original piece was actually twice as long (and reprinted here in its entirety) and much more descriptive and informative about my experience but was shortened for publication.   Additionally, I wasn't attempting to compare the US and Norwegian immigration systems.  The US is a substantially larger country that is based on immigration.  Norway's real experience with immigration is really just starting, and will only increase as Europe continues its painful transition to a fully-integrated continent.  Europeans will have to stand together if they want to matter in a world ruled by much larger entities.  It won't be easy, but it will happen.

For the record, I've taken zero out of the Norwegian state (other than the forced Norwegian and assimilation classes, which I'm trying to test out of, thus saving the Norwegian state money).  That's a point of pride with me.

Thank you for all your responses and comments.  Norway's democracy is alive and well.
 



"Innvandrer" på norsk høres nesten ut som “invader” på engelsk. De fleste av historiens erfaring med ordet, fra vikingene til Irak, har som regel vist seg å være en ekkel opplevelse for alle involverte. Jeg er ikke norsk, men jeg kan lese norsk godt nok. Jeg er en homofil amerikaner som giftet meg inn i kongeriket av brunost og olje. For ett år siden skrev jeg en artikkel for en annen norsk avis der jeg sa at Norge kan håndtere noen flere innvandrere. Ett år senere, er jeg ikke så sikker. Norge har skapt et innvandringssystem som garanterer at førstegenerasjons innvandrere er annenrangs borgere. Det endeløse byråkratiet. De velmenende lovene som for det meste virker som unødvendig ekstraarbeid. Den subtile, og ikke-så-subtile, diskrimineringen. Systemet er ment å heve deg opp, men det virker heller motsatt og tvinger deg ned.

Det skulle vært relativt enkelt å passe inn. Jeg er hvit, utdannet, har bodd i utlandet i mange år, er rimelig attraktiv og har alle tennene mine. Jeg er en lærer med 15 års undervisningserfaring med engelsk og humanistiske fag. Fag som Norge trenger. I løpet av en relativt kort periode kan jeg snakke grunnleggende norsk. Likevel sliter jeg som mange andre innvandrere.

Det er en oppfatning om at innvandrere og asylsøkere ankommer, og blir gitt leiligheter og poser med penger. Du kan ikke jobbe, ta norskopplæring eller forlate landet før visumet kommer. Norsk byråkrati er en kafkaesque reise inn i det absurde. Det er en forvirrende verden av forkortelser og kontorer: NAV, Tingretten, Udir., Skatteetaten, NOKUT, UDI. Papirer blir borte, duplikater må være levert og forsinkelser er regelen, ikke unntaket. UDI på engelsk betyr egentlig "usually delayed indefinitely". Jeg har blitt så paranoid av papir at jeg kopierer ting i tre eksemplarer og har et arkivsystem som ville utfordre Vatikanets bibliotek.

Norges system kan virke utformet for å redusere problemene med innvandring, men det er ikke utformet for å oppmuntre det nyttige som mange innvandrere har å tilby. For å være en utenlandsk lærer i Norge, må du gå gjennom en vandelssjekk og få utdanningen din godkjent (NOKUT). For meg betyr dette å sende mine fingeravtrykk til FBI og få tak i forseglede vitnemål.

Når NOKUT er fullført, må du gå gjennom Utdanningsdirektoratet (Udir.), som er nesten den samme prosessen en gang til. Begge etater utelukker ikke at det kan ta seks måneder for HVER prosess. Jeg kjenner til forsinkelsene, og vet at denne prosessen vil ta år. Norge trenger lærere, men ikke mange lærere ville hoppe gjennom disse ringene. Jeg ville har gitt opp for lenge siden hvis jeg ikke var en rimelig god lærer som ikke gir opp (eller sykemelder meg). Dette er godt som gull i Norge.

I USA er det en synke- eller svømmetilnærming til innvandrere. Ingen er tvunget til å lære engelsk. Enten lærer du engelsk og trives, eller du ender opp på gata. Sult og hjemløshet er kraftige motivatorer. Nordmenn ville aldri tolerere dette i sitt sosialdemokrati, men igjen ville ikke amerikanere tåle den nesten endeløse inngripen og papirarbeidet som norsk byråkrati innebærer. En ny innvandrere som ikke kommer fra EU må gjennomføre 250 timer norskundervisning og 50 timer med norsk assimilering innen tre år etter ankomst. Standardboka er På Vei, som mange innvandrere har gjennomgått flere ganger. Det er ikke mange norske lærebøker der ute. Det 50 timer lange norsk assimileringskurset er delt i to 25-timers (en uke) kurs. Hva består de siste 25 timene av? En gjentakelse av de første 25 timene. Stort sett er det å bli behandlet som barn og halvtullinger som er det mest fornærmende. Det er nannystaten på syre.

På overflaten ønsker Norge at innvandrere assimileres og det kreves derfor at de tar språk- og kulturkurs. Men det er ikke et nødvendig kurs for nordmenn for å lære dem å ønske velkommen de nye borgerne. Hvorfor skulle det være det? Det er mitt land. De skal lære seg å passe inn. Innvandrere møter subtil diskriminering; den lavmælte panikken i heiser sammen med folk med en annen hudfarge, blikkene fra mennesker når du ikke ser ut som eller oppfører deg norsk, små bemerkninger nordmenn gjør bak lukkede dører.

Den ikke-så-subtile diskriminering i Norge er mer skummell. Åpne angrep i redaksjonelle tekster ment som konstruktiv kritikk. Nyhetsbyråer sier i det uendelige at migrantene begår forbrytelser og får deg til å tro at nordmenn er dydige helgener. Utleie til en utlending er uaktuelt for noen. Jobbsøknader i Norge oppfordrer aktivt mennesker med innvandrerbakgrunn til å søke, men nesten alle med et ikke-norske navn går under S for "SØPPEL". Det er et hierarki, og du må ikke gå ut av det. Utenlandske ingeniører (hvite) arbeider med olje og infrastruktur, svenskene jobber på hoteller og serverer deg mat, ikke-europeere kjører drosjer, og andre tar vare på barna dine, de syke og eldre, eller rydder gatene og plukker opp søppelet ditt. Det er ingen måte å gå opp i det norske systemet på. Norge er for nordmenn, eller det sier i alle fall Frp.

Det finnes noen høytflyvende innvandrere, og NRKs endeløse forsøk på å framstille Norge som et flerkulturelt sted er beundringsverdig. Jeg får en litt kriblende følelse når jeg ser den lurvete gruppen av innvandrere i slutten av hvert 17. mai tog. Vi er desperate etter å passe inn hvis vi bare får muligheten.

Det er ikke mange innvandrere som klager. Jeg har møtt mange, noen av dem kommer fra steder hvor klager forårsaker problemer, eller verre. Tommelfingerregelen er å holde hodet nede og ikke si noe dårlig om sitt nye hjemland. Mitt lands erfaringer med innvandring har vært et humpete og noen ganger voldelige eventyr, men USA absorberte nesten 1/3 av Norges befolkning da nordmenn ikke var så rike eller arrogante. Nordmenn kunne være litt mer tolerante.

Dette kan virker utakknemlig overfor Norge. Ingen liker en sutrende flyktning, men jeg er ikke en flyktning. Jeg er en homofil mann fra et stort og relativt velstående land, som kom til Norge og giftet meg med en nordmann. Hvis jeg er den sutrende, er det tusenvis av tause innvandrere som ikke tilfeldigvis er hvite eller i det hele tatt har en stemme. Enda verre, det er tenkelig at den elendige servicen og forsinkelser innvandrere gjennomgår, rett og slett er fordi nordmenn vet at innvandrere ikke vil eller kan klage. Selv om de gjør det, hvem bryr seg? Ingen lytter likevel.

Amerikanere som står overfor andre klagende amerikanere (eller de som ikke er enig med dem), skriker, "Love it or leave it!" Hvis det bare var så enkelt. Etter alt papirarbeidet, ventingen i kø, norskopplæringen og det faktum at jeg virkelig elsker mannen min, ønsker jeg ikke å forlate Norge. Innvandrere tilfører noe til kongeriket av brunost og olje. Neste gang du snakker i telefonen, slår på datamaskinen, eller bruker Google eller Yahoo!, husk at innvandrere hjalp deg dit. Innvandrere til Norge er ikke ''invaders''. Innvandrere til Norge er annenrangs borgere i sitt eget nye land.